PAULINE OG ANNE STINE I
Tenk, da var vi i 2017! Godt nytt år til alle fjerne og nære der ute. Vi setter pris på alt 2016 gav oss, og ser frem til et nytt år med nye vennskap, minner, og ikke minst fortsette vårt opphold her i Uganda frem til april (selv om vi godt kunne blitt her lenger!). Vi er nå godt i gang etter vår første uke på jobb, med ny energi, giv og inspirasjon. Fordi vår ferie har vært sååå fin og lang. Siden sist har vi feira oss inn i det nye året, hatt besøk av Paulines gode venninne hjemmefra: Ingjerd, vi har vært i Sipi Falls, hatt ekte feriefølelse med bassengdager og vi tok oss til og med en fjelltur til Wanala! Nyttårsaften! Ved nyttår var ikke planene riktig klare, og vi hadde vell egentlig ikke fått noen konkrete invitasjoner til kvelden. Dermed organsierte vi noe selv! Vi inviterte noen av våre venner, til Youth Center, som eies av CRO. Her fikk vi hjelp; og lagde middag, kake, boller og pyntet litt til å gå inn i det nye året med god stemning og godt lag. Til tross for en dags forvarsel: kom det til sammen rundt 25 stk. Det ble en fortreffelig aften, med kake på taket under stjernehimmelen og deretter dro noen av oss til Wash and Wills hotell for å se raketter. Vi har vel aldri hørt noen juble så mye over hver eneste rakett, og det var et folkeliv uten like. Dette var vi alle skjønt enige om: det var nok en av de beste nyttårsaftenene vi har opplevd rett og slett. Sipi Falls! Å ha besøk var superstas, både fordi det er gøy å vise frem hvilket liv vi lever her og ikke minst, var det så hyggeli å se igjen et så kjent ansikt. Det som også er en veldig bra ting å ha besøk: for da gjør man det man har utsatt å gjøre: som da for eksempel dra til det beryktede: Sipi Falls. Dette er 1,5 times kjøring unna med bil. Sipi Falls er en del av den store fjellkjeden: Mont Elgon. Her er de tre fosser som ligger svært nære hverandre, og man er omgitt av storartet natur i rolige omivelser. Vi sov på Lacam Lodge, noe som var en stor suksess. Vi ble tatt godt hånd om, med god mat, service og fine "bandas" som vi sov i (som til og med hadde dusj med utsikt!). Første dag etter å ha fått servert lunsj, dro vi med vår guide: Milton for å lære å lage vår egen kaffe. Vi gikk igjennom hele prosessen, og lærte alt fra å fjerne skall til brenningsprosessen av bønnene. Her ser dere prosessen i bilder: Neste dag, sto vi opp klokken 05:00, også gikk vi til et utkikspunkt Milton kjente til; for å se soloppgangen. Dette gikk ikke helt etter planen i og med at etter 1 ½ time var sola oppe: men det var fullt skydekke. Dermed gikk vi tilbake, fikk nydelig frokost også gikk turen til de tre fossene. Det var en fin gå-tur i fantastisk natur. Turen tok ca. 4 timer, noe som var nok i og med at varmen etter hvert ble ganske høy. Deretter fikk vi spørsmålet: om vi hadde lyst å rappellere ned den siste fossen, ved siden av Lacam Lodge. 100 meter rett ned. Etter litt om og men satt vi begge der å så på fossen, og konkluderte med å følge vårt motto for 2017: Fra tanke til handling. Så dermed, etter å ha først diskutert til oss hjelmer, som egentlig bare ble brukt til klatring, tok vi en bønn, en selfie og deretter trakk vi strå om hvem som var først ute. Pauline trakk, og ble først ut. Vi begge overlevde og kom like hele ned. Men med et adrenalinkick og en helt fantastisk følelse! Vi angrer ikke ett sekund for å si det sånn. Da kjenner man at man lever. Fine dager i Sipi Falls, og ellers fine minner fra en lang, og som dere forstår, innholdsrik juleferie. Vi takker så mye for besøket og fine dager sammen med deg, Ingjerd! Så gøy du tok turen til oss i Mbale. Under kommer bilder fra vår fjelltur, som nevnt, som gir utsikt over hele Mbale. Vi er takknemlige for alt vi får oppleve her, og vi har det veldig bra for tiden! Mange nye vennskap og nooo språkforståelse (dette er en del av nyttårsforsettet). Ha en fin søndag! PEACE OUT fra Nekesa og Nafona!
0 Comments
Hei alle sammen! Nå har det blitt en god stund siden sist vi blogget, men det har en enkel forklaring; det har skjedd veldig mye! Lørdag 10. desember tok vi oss nemlig turen til Arusha i Tanzania for å dra på «Infield» med Hald. Det er en slags orienteringsleir hvor noen av lærerne fra Norge kom for å veilede oss og ha litt undervisning. Selve reisen til Tanzania ble litt kronglete for oss fra Mbale. For en forsinkelse på det første flyet førte til at vi mistet de to neste flyene og måtte ombookes. Og tro det eller ei, var stemningen faktisk veldig god til tross for over et døgns reise og mistet bagasje. Og stemningen ble ikke dårligere da gjensynsgleden spredde seg på Scripture Mission i Arusha. For når alle Hald-studentene i Øst-Afrika, til sammen 19 nordmenn, kommer sammen etter noen måneder fra hverandre, da blir det liv i leieren. På siste flyet frem til vår destinasjon: Kilamanjaro. Med litt påfyll, holdt vi energinivået oppe. Stedet vi bodde på var veldig koselig og minnet litt om en norsk hytte. Denne følelsen ble også forsterket av hygge med kortspill og gode venner. For et lite avbrekk midt imellom veiledninger og teori, tok vi turen til Maji Moto som er en lagune med varme kilder. Etter en lang kjøretimen i ørkenlignende landskap, dukket plutselig lagunen opp som et paradis i ødemarken. Å kaste seg fra et slynge ut i det behagelige vannet gjorde susen for oss som ikke hadde badet siden vi ankom sydligere strøk. Her er vi på vei hjem fra et fint opphold i Tanzania. To timer på Zanzibar, hvor vi drømmet oss bort til stranda. Etter en veldig sosial og nyttig uke i Arusha, måtte vi fra Mbale vende snuten hjemover igjen. For tilbake på CRO ventet det både «Music Galla» og «Christmasparty». Førstnevnte går ut på at alle barn og ungdommer fra CRO blir delt opp i ulike grupper som skal opptre og konkurrere i fire sjangere: engelsk sang, afrikansk sang, drama og tradisjonell dans. Det var artig å se de kreative fremføringene, som ble utarbeidet på få dager. «Christmaspartyet» er en juleavslutning og graduationparty for barna i rehabiliteringsklassen. Den består av både danse- og musikkinnslag, og til slutt er det et måltid med ris, kjøtt og brus på glassflaske. Når det kommer til rehabiliteringsklassen er de ferdig med sin opplæring i desember, så da er barna klare for å komme inn i det normale skolesystemet igjen. Det er selvfølgelig fantastisk at de kan begynne med normal skolegang, men det er litt vemodig å ikke skulle se barna vi har blitt så glade i, hver dag. Så med en tåre i øyekroken og ikke minst stolthet, betraktet vi de skjønne barna i komplette «graduationoutfits». Over er et bilde fra den tradisjonelle afrikanske dansen på "Music gallaen". Under er et bilde av alle CRO-barna fra rehabiliteringsklassen iført sine "graduationoutfits". Den 23. desember hadde vi et bursdagsbarn i teamet vårt. Den kaffeelskende Margrete fylte nemlig 19 år! Så med bind for øynene og bursdagskronen på hodet, satt hun på boda-bodaen for å komme seg til caféen Endiro, der bursdagsgaven ventet. Vi hadde nemlig fikset et lite kaffekurs med en av baristane der. Så vi fikk smake og tilberede ulike typer kaffe fra Uganda som er store på denne næringen. Frokost på Endiro var ikke så verst, både for bursdagsbarnet og oss som fikk være med! Så kom omsider kom dagen alle ventet på. Og når det kommer til julefeiring, har vi fått «best of both worlds». For I Uganda feirer de jul den 25. desember, noe som betydde at vi kunne ha en norsk julefeiring den 24. desember. Og som noen spente barn, klarte heller ikke vi å vente med å åpne julestrømpene da vi stod opp om morgenen. Iført pysj knaskende på hjemmelagde kakemenn og godter fra julestrømpen, så vi på «Snekker Andersen» og «Tre nøtter til Askepott». Og skal det være norsk julefeiring, så skal det være ribbe og surkål. Og dermed satt vi i gang og disket opp med norsk julemiddag, og tro det eller ei, ribben kjøpt på en solfylt kjøttdisk i Namatala-slummen ble svært velsmakende med sprø svor. Ellers var stemningen god utover kvelden, for toastmaster Pauline hadde ordnet med både musikkquiz og besøk av nissen. Så da ble det jul i Wapa Court i Mbale. Neste morgen stod ugandisk julefeiring på programmet. Så da reiste vi til Mama Maggie, kokk på CRO, sin village som ligger i bushen utenfor Jjinja. Vi innser nok alle hvor vakkert og frodig Uganda er når vi kjører på støvete veier gjennom praktfullnatur! Mama Maggie og familien eier litt jord hvor de dyrker alt fra sukkerrør og pasjonsfrukt til peanøtter og matokebananer. Et godt eksempel på at her i Uganda brukes jorder ofte for å mette din egen familie, ikke for salg. Selve julefeiringen består av et bedre måltid sammen med familie, noe det var utrolig koselig å være en del av. Man tar også på seg finstasen, gjerne en gomes, ugandisk festdrakt. Og for å tilpasse seg ugandisk kultur så langt det er mulig, hadde vi også på oss gomes! Det var veldig artig, noe vi tror vertskapet også var enig i. På bildet over inntar vi julemiddagen iført gomes, og på bildet ved siden av er Mama Maggi. På bildene under her vi avbildet med Mama Maggi og hennes familie. Vi har nok innsett at dagene på jobb har vært veldig travle. Og selv om vi stortrives der, var det veldig deilig å dra til et hotell her i Mbale for å låne bassenget. Da fikk vi slappet av i 30 varmegrader med solseng og en god bok. Vi fikk også besøk fra Norge i går. Paulines venninne, Ingjerd har nemlig tatt seg turen fra Finnsnes til Mbale, noe som er veldig stas! Så i dagene fremover skal vi dra til Sipi Falls og feire nyttårsaften sammen med besøket! Dette blir gøy! Ellers vil vi ønske alle kjente og kjære en god jul og et godt nytt år! Peace out fra Nekesa og Nafona. God 1.desember! Da var jammen meg måneden for hygge. Det har vi allerede kickstartet med her i huset! Julegrøt, rød Mirinda (ala Julebrus), hjemmelaget adventsstaker og gjørekalender. Dette tror vi tyder godt for resten av måneden. Nå vil vi dele hva vi har gjort denne uken, for vi har nemlig operert som «lærer-inspektør-rektor» denne uken. Hvert år har alle kollegaene på CRO en retreat-uke, hvor de drar til en avslappende plass, har samtaler etc. Men da må noen bli igjen å ta seg av barna, og da var det naturlig at dette ble oss + vår kontaktperson Carol og kokken Aramadan. Vi har altså hatt opplegget denne uken. Det har vært veldig stas, og til tider også slitsomt. Mandag hadde vi en time om hygiene. Det vi oppdaget fort var at svært mange barn vet hvilke sykdommer en kan få av dårlig hygiene, og vet forebyggingene en kan gjøre. Likevel tror vi det var viktig med en påminnelse, i og med at vi har en fort kan glemme ting.. Så vi tok vi opp alt fra håndvask til hvordan man skal hoste om man er forkjølt, for å ikke spre bakterier. Vi lærte de en vaske-dans, noe som ble godt tatt i mot. (Nå håper vi bare den praktiseres også!) Deretter duket vi for en liten vaske-hender-stafett! I det de skjønte dette var en konkurranse, ble det stemning. Hendene ble vasket, og det var høyt støyvolum i skolegården på CRO, for å si det sånn. Tirsdag hadde Anne Stine morgensamlingen! Der hadde hun om lignelsen der 5 fisk og 2 brød mettet tusener av mennesker. Til og med trylletriks. Deretter hadde vi en time om global oppvarming og søppel. Forebygging av global oppvarming er Ugandere veldig flinke på. De går mye, spiser lite kjøtt, men søppel derimot er har de forbedringspotensialer. Her er det slik at de samler søppel, og brenner alt. Problemet er at det er ikke mange søppelkasser å finne i gatene, derfor er resultatet ganske mye søppel. Vi hadde derfor en staffet om dette også, hvor barna skulle kaste søppel i bøtter. I tillegg lærte vi de en regle om søppel for at de lettere skal huske. Onsdag hadde vi undervisning om vennskap. Vi synes dette er et viktig og hyggelig tema. Etter litt spørring: Hva er en venn, hva gjør en venn etc., fikk de tegne sin venn eller noe de forbandt med vennskap. Hyggelig stund, hvor vi så at disse barna vet hvordan en skal være en god venn! Torsdag hadde Pauline morgensamling om den bortkommende sau. At Jesus er som vår gjeter, han passer på uansett hvor vi er og hva vi gjør. Hun lærte også en sang som heter «I know in my heart», denne hører vi nynnes på rundt om i skolegården, noe som er veldig stas!
Så satte vi på den fantastiske «Frozen» for gjengen. Snø-filmer sees ikke så mye her, så det var gøy. Over og ut fra Nekesa og Nafona! Hallo alle sammen! Vi har en gladnyhet å komme med! Den kan du se på denne lenken under. Vi har nemlig endelig fått laget en film av en vanlig dag her på CRO. Håper dere liker den, og får et lite innblikk i hvordan hverdagen vår er her nede. Peace out fra Nekesa og Nafona! God kveld alle kjente og kjære! Siden sist har vi begge fått krysset av noe fra vår Bucket liste; drepe en kylling selv. Og jammen tror du ikke sist lørdag: sto både Anne Stine og Pauline med en kniv i hånden og slaktet kyllingene ved navn: Pauline og Anne Stine. Dagen startet med å dra med våre venner Larry, Michael og Henry til markedet hvor vi kjøpte to kyllinger. De var på den nette pris av 30.000 skilling, altså ca. 75 kr for begge. Deretter dro vi til Youth Center, som eies av CRO, hvor to av guttene bor. Etter litt innkjøp av ris, grønnsaker og kull satte vi i gang. Steg 1 var å slakte kyllingen. Da holdt vi altså halsen i ene hånden og kniven i andre. Og for å holde den i ro hadde vi ene foten på føttene og andre på vingen. Med litt hyl fra oss begge i det vi skar gikk det så å si smertefritt for begge parter. Så tok våre venner seg av hodet. Steg 2 var da å ta av alle fjær. Da tar man altså kyllingen i kokende vann, da det blir mye lettere å ta av alt. Deretter tok Larry seg av å ta ut all innvoll. Etter det skjærte vi kyllingen i passe biter. Steg 3: Så var vi kommet til matlagingen. Det foregikk på den klassiske esigiri`en som brukes masse her i Uganda. Veldig praktisk med tanke på at stømmen til tider ikke er mye å stole på, og at det ikke er svært normalt å ha stekeovn. Vi lagde brent-ris, som er godt stekt løk, dvs. brent, med ris. Og kylling. Deretter nøt vi måltidet med gode venner. En veldig hyggelig dag. Eller ikke fult så hyggelig for kyllingene;"Pauline" og "Anne Stine". Men en gøy og lærrerik erfaring, og mestringsfølelse.
Ha en fin helg videre! -Pauline og Anne Stine Aloha! Nå er det jammen lenge siden sist. Det har hendt mye i løpet av disse 4 ukene! Vi har lyst å dele alt, men her kommer i hvert fall en liten smakebit hva som har hendt siden sist. For to uker siden var vi så heldig å få besøk fra Kabale. Det ligger sør vest i Uganda, nært grensen til Rwanda. Victoria og Maren jobber på Drucilla, igjennom Hald, et prosjekt for jenter og kvinner som har falt ut av skolesystemet. Her lærer elevene blant annet håndarbeid, slik at de kan lære å skaffe levebrød på egenhånd. Og de har microfinansgrupper i villagene, for å lære seg å spare og verdien av det. På fredag var vi så heldige å få ha de med på CRO, til tross for over 12 timers reise! Der fikk de hilse på staff, og møte den herlige gjengen vi er med hver dag. Etter lunsj dro vi til self-help groups oppe i en av villegene i Mbale. Der fikk vi se hvor mye gruppene hjelper kvinner, i både å forstå verdien av å spare, og å drøfte problemer og lære hverandre om blant annet oppdragelse. Etter jobb, spiste vi fredagstaco med besøket, i god norsk ånd, med boller og SKAM som fredagshygge. Lørdag fikk vi vist jentene litt rundt i byen vår, både markedet, green shop-butikken som har begeistret oss veldig også dro vi til Namatala for å spise chapati. Deretter var det en hyggelig happening på programmet: nemlig bryllup. For å være ærlige hadde vi ikke møtt paret før, men dette fikk vi bekreftet var helt innenfor før vi dro. Her er mange folk tegnet på velstand og vellykket sosialt nettverk. CRO-staff var invitert, og derfor var vi så heldige å få være med på opplevelsen. Den kan oppsummeres med: 300-400 mennesker, partytelt, gomez, venting, taler, et konstant rytmisk dansende brudefølge ved forflyttning, blant annet; mør geit og dødsgode poteter, innslag av: «aiaiaiaiai» og jubel på passende, og upassende, plasser. Alt i alt; en fortreffelig kveld og opplevelse. Søndag dro vi i Musale Church, før vi tok turen til vestlige Endiro, med gingerbread-coffee, Endiro Sunsetjuice og milkshake. Kvelden resulterte i gode samtaler, og utveksling av erfaringer så langt i vårt opphold med våre kjære venninner. Trist å si farvel, men gleder oss mye til infield, om tre uker, hvor vi skal få treffe hele Hald-gjengen fra Øst-Afrika. Kjempehyggelig med besøk! Kom gjerne igjen, jenter! Torsdag ettermiddag, for en uke siden, ga vi oss ut på vår første reise her I Øst-Afrika. Med nesen vendt mot Øst, med Nairobi som destinasjon, inntok vi våre plasser på bussen «Simba». Lite viste vi om at setereservasjon var et tema og et must for å slippe bakerste rad på en 12 timers nattbuss. Dette ble altså vårt tilfelle, men med godt mot var vi klare for å møte våre Hald-venner som jobber for Focus i Nairobi. Reisen kort oppsummert: god stemning, nok potetgull, gode seter, intense friere, humper til 1000 (vi fløy i lufta), variert søvnkvalitet innad i gjengen, gigantisk flatskjerm med stumfilm med afrikansk musikk til. Fredag morgen ankom vi Nairobi klokken 05.00, hvor vi satt på et venterom frem til morgengry, da det ble lyst og trygt. På mystisk vis kom vi oss helskinnet derfra til gjestehuset, St.Fancis hospital, hvor vi ble tatt imot med åpne armer av nonnene. Etter en tannpuss og dusj, og en kort innføring i Matatu, som er et av de vanligste fremkomstmidlene der, kom vi oss frem til et kjøpesenter ikke langt fra der vi holdt til. Der fant Margrete, med melkeallergi, soyamelk og mandel melk, vi spiste lunsj på Java House, en vestligpreget cafè og vi fikk gått litt rundt i butikker som hadde litt annen stil og standard enn butikkene her i Mbale. På kvelden møtte vi Abel, Kristine, Janina og Ane-Sofie, Hald-studentene, for middag. Veldig fint å møte noen som kjenner byen, og ikke minst se de igjen! Dagen etter fikk vi muligheten av å være med to av de på en av deres arbeidsippgaver igjennom uken. Da drar de til et barnehjem, hvor de hjelper til. Det vi var på bor der 12 unger, sammen med en prest og hans familie. Deres visjon er at ungene skal få en ordentlig hjemmefølelse, noe vi fikk veldig inntrykk av at de hadde. I Kenya bor Maasai-folket, og i Nairobi er det hver helg et Maasai marked. Det har vi hørt mye rykter om, og sjekket det derfor ut på søndag. Noe vi også hadde hørt var at om en er hvit i huden og entrer et slik type marked; 3 dobler de prisen. Derfor kan en si at vi virkelig gikk inn for å prute, noe som vi fikk sånn nogen lunde til. Vi fant mange skatter, og gikk der i gode 3 timer. Etter god lunsj, med PIZZA!, dro vi å møtte Anne Stines søskenbarn, Helene. Hun var tilfeldigvis også her denne helga med sin folkehøyskole. Etter overlevering av litt norsk-påfyll; bla. leverpostei, gjenglemt norsk bibel og pesto og ett hyggelig, men kjapt, gjennsyn dro vi tilbake til gjestehuset for å pakke sammen sakene. Søndags kveld dro vi altså hjem igjen til Mbale, med fine minner fra Nairobi. Bussturen tilbake vil vi si tok seg noen hakk opp fra turen til, med 90% soving og 5% passkontroll og 5% brusdrikking. Ellers har vi mistet våre kjære rasta fletter siden sist. Som har resultert i en «mistet-håret» følelse, og tanke på å ikke ha det igjen. Men den tanken tror vi fort kan snu. Vi driver for tiden med en skoleoppgave til Hald, der vi skal skrive om noe innad i kulturen i landet vi bor i. Pauline skal skrive om fenomenet Boda, altså en scooter-taxi, som det finnes mange av her i Mbale, og Anne Stine skal skrive om sparekultur i området. Nå har vi nettopp kommet hjem fra graduationparty for Salomon! Det er altså broren til Lydia, som er i Norge nå, som kommer fra CRO. Her er det en tradisjon om at den dagen du uteksamineres holdes det et lite, eventuelt stort, selskap med venner og familie for å feire. Her var det både taler, god mat og kake. Kjempe fin stund, med veldig mange trivelige mennesker. Vi har det bra altså, og setter pris på alle mennesker, opplevelser og hverdagsøyeblikk vi får oppleve.
Nå skal vi innta fredagstacoen her i Wapa Court. Ha en fin kveld! Hugs from Nafona og Nekeza. Hei alle i hopa! Nå har enda en uke gått her i Mbale, og de blir ikke mindre innholdsrike med tiden. På onsdager har vi studiedag, så vi jobber fire dager i uken. Man skulle derfor tro at vi har tid til å kjede oss, men dette stemmer ikke. For her i Mbale er det nok av ting å finne på, og bare en tur ut på gaten eller markedet er en opplevelse i seg selv. I tillegg til basen CRO har i sentrum av Mblae, eier de et «Youth-center», ikke langt fra plassen vi bor. Der er det et bibliotek hvor CRO-ungdommer kan benytte for å lese på skolearbeid. Det bor også noen tidligere gatebarn på senteret. På tirsdag etter jobb hadde vi ikke store planer, og tok derfor beina fatt og hilste på noen av de som satt og leste der. Det var veldig hyggelig å møte litt flere folk på vår alder, ettersom de vi som oftest omgås er enten barn eller eldre enn oss. Som vi har skrevet tidligere, trives vi svært godt på plassen vi bor. Dette kan nok også ha noe gjøre med naboene våre. For vi har opplevd flere ganger at noen naboer har kommet med mat til oss på døren. Alt fra Tikka masala, naanbrød, matooke til pannekaker kl. 07.30 på en lørdag. Dette er noe som selvfølgelig blir svært godt tatt imot av oss her i huset som syntes det er spennende med nye retter og smaker. Som nordmenn er vi vant til å spise mye brød, ikke loff. Men grovbrød med mye fiber har vist seg å være en utfordring å skaffe her i Mbale. Så stemningen var god da en reddende engel, nærmere bestemt Teacher Fridah, fortalte oss hvor vi kunne få tak i grovt mel. Det viser seg å være en mel-fabrikk like utenfor Mbale, der vi fikk spesialblandet mel til oss. Det er nok ikke så vanlig spørre etter grovmalt mel her, noe vi virkelig innså etter de rare blikkene noen av arbeiderne sende oss. Mens de fant fram melet fikk vi en liten omvisning rundt på fabrikken, der det ikke akkurat var mye HMS inni bildet. Men det var svært spennende å få litt mer innblikk i prosessen med å lage mel. På CRO er det en liten klinikk med sykepleier og lege som kan behandle småskader. Men dersom CRO-barna/ungdommene er mer alvorlig syke, må de dra til nærmeste offentlige sykehus. Derfor drar ansatte fra CRO for å følge opp de som er på sykehuset. Så på fredag var vi med på sykebesøk og møtte to forskjellige gutter med to svært alvorlige skader. Litt nærmere om guttenes situasjoner vil komme i et innlegg senere. Sist med ikke minst må vi nevne at vi tilberedte kjøtt her for første gang i går. Så langt har det ikke fristet så mye med kjøtt, ettersom oppbevaringsforholdene er litt annerledes, og vi har vært usikre på hvor det er trygt å kjøpe kjøtt. Så med profesjonell ekspertise, fra George og Paul, kjøpte vi 2 kg svinekjøtt i Namatala slummen, som hadde godgjort seg i solsteken. Med afrikanske rytmer på music angelen og godt lag, mekket vi sammen et heidundrende festmåltid. Skepsisen vår til kjøtt har nå forsvunnet, og vi ser ikke bort fra at det kommer til å bli flere svinemiddager i nærmeste fremtid. Denne uken har vi har alle fått oss skreddersydde kjoler. Da vi hadde på kjolene på torsdag fikk vi en del kommentarer om at vi var tvillinger/firlinger, noe som kanskje ikke er så rart ettersom kjolene er laget i samme stoff og vi alle har annskaffet oss rastafletter. Nå har vi nettopp vært og spist på resturant, Endiro, som hadde et veldig vestlig preg. Selvom vi koser oss max med den ugandiske kulturen, var det fint med litt avbrekk. Med det er vi klare for en ny uke her i Mbale!
Peace out fra Nekeza og Nafona (Våre ugandiske navn!) Hei og hå! Nå er det to uker siden vi kom til Mbale, og her går det strålende. Vi er friske og raske, og vi begynner endelig å komme ordentlig inn i hverdagen. Nå kan vi veien til CRO på egenhånd, og vi begynner å få teken på å sitte på boda-bodaer. I tillegg begynner vi å skjønne litt mer når det gjelder priser og pruting på markedet. Vi har mye å fortelle, men her kommer noen av happeningene fra uken som har gått. Siden vi kom hit til Mbale, har vi hatt språktimer i luganda. Dette er både gøy og nødvendig siden språket er utbredt i Uganda. Her i Mbale snakker mange engelsk godt, men andre språk som lugisu og swahili er også vanlig, spesielt i landsbyer. Vi skal ha språktimene gjennom hele perioden vi skal bo her, noe vi ser på som en stor bonus siden mange av barna på CRO snakker luganda bedre enn engelsk. Stella er læreren vår i luganda, og hun kommer hver mandag og søndag etter jobb. Det er ganske gøy, for Stella har selv vært en Act Now slik som vi er nå. Så vi får høre mange morsomme historier fra tiden hun bodde i Kristiansand. Slik som sist uke, har denne uken på CRO vært svært innholdsrik. Vi er nå ferdige med våre to intro uker, så på fredag hadde vi evalueringsmøte med vår kontaktperson Carol. Der snakket vi om hvordan det har vært så langt, og deretter bestemme hvem som vil ha hvilke oppgaver på CRO. Anne Stine skal jobbe sammen med Linn, som sosialarbeider, og Pauline skal jobbe sammen med Margrete som lærer. Selv om vi skal jobbe under forskjellige avdelinger på CRO, kommer vi til å være mye sammen for det virker som det er mye fleksibilitet i fordeling av arbeidsoppgaver. Vi gleder oss veldig til å få enda flere arbeidsoppgaver, for ting å gjøre er det nok av. Dette har vi virkelig skjønt etter 2 uker. Lærerne og sosialarbeiderne jobber lange dager, og legger mye i jobbene sin på CRO. Vi har innsett hvor mye arbeidet deres betyr for barna, noe som er veldig inspirerende for oss! En trend her i Uganda, er å eksperimentere med ulike hårfrisyrer, ofte ved hjelp av parykk eller extensions. Hårsalongen vi dro til driver blant annet med opplæring av jenter fra CRO, for at de som er eldre og uten utdanning, kan komme seg inn i arbeidslivet. Så forrige lørdag slang vi oss på trenden og dro forhåpningsfulle av sted for å komme et skritt nærmere å bli en ekte afrikaner. Etter 7 timer med rivning og lugging i håret, hadde vi begge fått rastafletter! Det var veldig annerledes å se seg selv med en helt annen hårsveis, men vi ble begge fornøyde med resultatet! Selv om det har blitt noen netter med dårlig søvn på grunn av håret, blir nok dette noe vi kommer til å gjøre flere ganger! Når det kommer til å holde seg i bevegelse i Uganda, kan dette være ganske forskjellig fra Norge. For her kan du ende opp med å bli stirret i senk dersom du tar deg en joggetur. Men en av våre kollegaer, Paul, fra CRO har aerobic/bootcamp/salsa- timer fra mandag til torsdag. Denne uken fikk vi prøve det for første gang. Det var utrolig gøy med hjemmelagde step-kasser og heftig rytmer i en time. Dette er noe vi kommer til å fortsette med! PEACE OUT! ( I standard "africantime", kommer dette innlegget fire dager etter det ble skrevet. Takk og lov for internettcafèer med raskt nett!) Hei alle sammen! Nå er det en uke siden vi kom til Uganda, og vi har 23 uker igjen! Det er vi veldig glade og takknemlige for, for her er det virkelig mye å se, oppleve og ikke minst lære. Siden sist har det skjedd mye. Vi har fått utforske «Central Marked» her i Mbale, og det er virkelig en egen kultur. Pruting, hønekakling og tørkede småsild preger atmosfæren. Vi hadde med oss vår venn og kollega Rachel, for å få litt opplæring for oss «muzungoer» (kallenavn på hvite mennesker). På vei hjem fikk vi også smake på «Rollex», som er chapati, en type lefse, med en slags omelett inni. Dette er typisk gatemat man finner på hvert et hjørne, og det smaker himmelsk! På søndag fikk vi også være med Rachel i Mosale Church. Det er en slags pinsemenighet med vestlig preg. Der var det mange sanger vi kunne i tillegg til at den var engelsktalende. Vi ser ikke bort fra om at vi kommer til å dra dit igjen! På vei tilbake fra kirken gikk vi innom Rachel sin stemor. Noe vi har oppdaget med det kulturelle her, er at relasjoner er viktig. For selv om vi måtte ta en lang omvei på vei hjem fra kirken, dro vi likevel innom for å hilse. «Africantime» er også et kjent fenomen som vi har fått oppleve i flere anledninger. Det at man ikke kommer nøyaktig på avtalt tid, kan også henge sammen med dette. For det å pleie forhold er ofte mye viktigere enn å komme på presist. Dette er forskjellig fra den norske kulturen hvor vi er veldig punktlige, men vi ser virkelig verdien i å ta seg tid til mennesker. Mandag var vår første dag på CRO. For å få et innblikk i arbeidet til CRO, skal vi de neste to ukene ta del i mange av arbeidsoppgavene organisasjonen driver med. Vårt første møte med CRO var veldig positivt. Vi følte oss veldig velkommen, og at de setter pris på å ha oss her. Vi ble møtt av mange smilende barn som ønsket å hilse på oss. Det er beundringsverdig hvor mye glede det er på skolen, med tanke på deres tøffe bakgrunn. Noe av det vi har fått være med på hittil er «rehabilitation class», hvor barna lærer grunnleggende kunnskaper- alt fra tannpuss til alfabetet. Vi har også vært med på «counceling», en samtale mellom lærer og elev om ulike problemer. I tillegg har vi vært med på «Streetwalk» både på natten og på dagen. Da går en gruppe sosialarbeidere fra CRO ut på gaten og snakker med barn som lever der. Formålet med dette er blant annet å få barna til å føle seg sett, eller å rekruttere de til CRO for videre oppfølging. I natt, da vi vandret rundt i gatene, møtte vi barna i mange ulike situasjoner, og ikke minst tilstander. Vi skjønte fort hvor viktig jobb det er å få barna vekk fra denne tilværelsen. Det er viktig å understreke at de barna vi møtte på gaten ikke er de samme som kommer på CRO på dagtid. Grunnen til dette er at CRO allerede har funnet nære slektninger de kan bo hos, eller at de er gjenforent med sin familie. Tilbake på CRO har vi fått smake på posho, en slags maisgrøt, i tillegg til bønner, som ungene og staben får servert til lunsj hver dag. Vi må innrømme at vi er overasket over hvor godt det smaker. Dette er noe vi virkelig kan bli vant til! En av våre oppgaver hittil på CRO, har vært å være sammen med barna for å bli kjent med dem. Bare det at vi er hvite i huden, solbrente og har lyst hår, virker som ting som gjør oss svært interessante. Og hittil har dette bare vært stas for oss også. Det høres litt klisje ut, men vi har allerede blitt veldig glad i mange barna her! Som dere skjønner har vi mye og fortelle. Svært ofte opplever vi nye ting, noe som gjør dagene våre her veldig innholdsrike.
PEACE OUT from the chapati-mamas! (Dette innlegget ble skrevet fredag den 7, men på grunn av bloggtrøbbel fikk vi ikke postet det før nå.) Hallo alle sammen! Vi lever! Endelig er vi i vårt nye hjem i Mbale, etter 2 dagers reise. Onsdags natt startet vi reisen, kl.03.30, til Gardemoen hvor vi møtte de andre studentene som også skal til Øst-Afrika. Derfra dro vi til Amsterdam, og deretter byttet vi fly som tok oss til Entebbe, Uganda. 10 timers flytur gikk overraskende bra med godt selskap, flymat, soving og mye film-seing. Etter en times biltur fra flyplassen, med masse bagasje på taket, kom vi frem til hovedstaden, Kampala hvor vi bodde vi på «Safari Homes» i en natt. I går fikk vi omvisning på Strømmestiftelsens regionale kontor i Øst-Afrika. Etter lunsj med staben på kontoret, skilte alle vi norske studentene lag. Det var litt vemodig siden vi ikke sees før i desember på «Infield» i Tanzania. Så var tiden kommet for å legge ut på den siste reisen mot Mbale. Sammen med vår kontaktperson fra CRO, Carol, og sjåføren, kjørte vi en fullstappet bil. På denne bilturen fikk vi et spennende og til tider komisk møte med den ugandiske trafikken. Vi hadde blitt fortalt på forhånd at det ville ta ca. 3-4 timer, men på grunn av rushtrafikk i hovedstaden, ble tiden doblet. Etter utallige forbikjøringer, hyppig tuting og èn afrikansk sang på repeat, kom vi omsider frem til vår nye hjemby. Dette var en biltur i god afrikansk ånd! Vi ble kjørt rett til vårt nye hjem, noe vi vil kalle et veldig fint hus. Her har vi god plass, med både stue, bad, kjøkken (med stekeovn til bollebaking, HURRA!) og tre soverom. Her kan vi føle oss trygge, og vi tror virkelig at vi kan finne oss til rette. Så dette lover veldig godt for våre 6 måneder! I dag har fått sovet lenge og pakket ut. Det er forresten slutten på regntiden her i Uganda, noe vi fikk merke i dag. Det var deilig med litt tropisk regn i varmen! I ettermiddag hadde vi et møte med Carol, før vi tok turen til Mbale sentrum for en liten omvisning. Vi fikk tak i WIFI, sim-kort og fikk opplevd vår første tur med boda-bodaene! Det er en type «taxiscooter», som er nesten overalt her i Uganda. Vi ba en stille bønn før vi satt oss på, men det viste seg å gå over all forventning. Nå i kveld har vi spist vår første middag, en miks av norsk tomatsuppe, pannekaker med melk på pose og egg med kritthvite plommer. Det er lenge siden det har smakt så godt med middag! Vi kommer snart med ny oppdatering og en «housetour», så dere kan se hvordan vi bor her i Mbale. PEACE OUT!
|
Hvem er vi?Vi er "ho" Pauline og "ho" Anne Stine, to jenter med norsk blod som er sultne på verden. Og hva smaker vel ikke bedre enn chapati i Uganda? ArchivesCategories |